Løsmasser

Tilbake

Publisert 08.04.2015, oppdatert 15.06.2015 09:31

Stikkord: Radon

Områder uten fast berggrunn består av løsmasser. Løsmasser har ulik permeabilitet alt etter hva massene består av.

Høy permeabilitet betyr at massene er svært luftgjennomtrengelige. Jo høyere permeabilitet, jo mer radonutsatt kan området være. Radonproblem fra løsmasser kan rangeres basert på permeabilitet som vist i figur 2, eller fra høy til lav som vist i listen:

  1. Breelvavsetninger (esker, delta og terrasser) og randmorener avsatt i vann
  2. Elveavsetninger (elvesletter og delta)
  3. Bunn- og randmorener avsatt over vann
  4. Hav- og fjordavsetninger (marin leire)

Permeabilitet er også avhengig av grunnvannet. Løsmasser fylt av vann har lav permeabilitet.

I områder der innholdet av uran/radium i løsmasser og fjell er moderat til lavt finner man de forhøyde radonverdiene primært på breelv- og elveavsetninger og randmorener avsatt over vann (typisk for Vestlandet, Nord-Norge, Trøndelag og nordlige dalstrøk av Østlandet). I områder med uran-/radiumrike bergarter som alunskifer og uranrike granitter (som da også vil være inkorporert i løsmassene) finner man også en god del forhøyde radonverdier på bunnmorene (typisk for Telemark og Osloregionen). Hav- og fjordavsetningene med dyp, fuktig leire, har normalt lav permeabilitet og utgjør som oftest et lavrisikoområde, også i tilfeller der den underliggende bergarten inneholder mye uran/radium (typisk for Oslofeltet). 
 

Radium konsentrasjon

Radium konsentrasjon

Å vurdere permeabilitet og radonfare ved hjelp av løsmassekart kan være vanskelig og krever geologisk kompetanse. Løsmassekart alene har liten informasjonsverdi, men kan være nyttig for eksempel sammen med en kartlegging av radon i inneluft.

 

KILDER
Norges geologiske undersøkelse har aktuelle løsmassekart (kvartærgeologiske kart) på sine nettsider, www.ngu.no, Kart og data