– Etter at det ble slutt på atomprøvesprengningene på 60-tallet, og det ble klart at Norge ikke skulle ha kjernekraft på 70-tallet, ble fagmiljøene innen atomberedskap og atomsikkerhet nedprioritert. Måleinstrumentene vi hadde var utdaterte, sier direktør Per Strand i Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA).
Eksplosjonen og den påfølgende brannen i reaktoren i Tsjornobyl, i nåværende Ukraina, førte til at store mengder radioaktivt materiale ble sluppet ut, og vinden førte deler av utslippet mot Skandinavia.
Norge var et av landene som fikk mest radioaktivt nedfall, utover nærområdene i det som da var Sovjetunionen. Nedfallet var størst i de områdene det regnet da den radioaktive skyen passerte. Dette gjaldt særlig Nord-Trøndelag, sørlige deler av Nordland og fjellstrøkene i Sør-Norge.
En langvarig krise
I en tidlig fase forsøkte norske myndigheter å skaffe seg en oversikt over situasjonen og omfanget av utslippet. Sovjetunionen varslet ikke selv om ulykken, og det var først da de radioaktive luftmassene kom inn over Skandinavia at det ble klart at det hadde skjedd en alvorlig ulykke.
– I Norge ble radioaktivitet som skyldtes ulykken først oppdaget ved Statens institutt for strålehygiene, som DSA het den gangen, sin luftfilterstasjon i Bærum 29. april. Nivåene var så høye at man måtte dele filteret i biter for å i det hele tatt kunne gjennomføre målinger, sier Strand.
Det radioaktive nedfallet skulle vise seg å få langvarige konsekvenser. Det gjaldt særlig for utmarksnæringen i de hardest rammede områdene, samt jakt og fiske. Flere av de som drev med storfe-, geit- og saueproduksjon, samt reindrift, måtte gjøre tiltak i flere tiår for å få lov til å omsette produktene sine. Mange reindriftsutøvere gjorde i tillegg omfattende tiltak for å begrense inntaket av radioaktivitet gjennom mat.
Tiltakene som ble innført i landbruket for å håndtere det radioaktive nedfallet ble avsluttet først i 2025, nesten 40 år senere.
Nedfallet bestod av mange forskjellige radioaktive stoffer, og flere av dem er for lengst borte på grunn av kort halveringstid. Cesium-137 har derimot en halveringstid på 30 år, og finnes derfor fortsatt i naturen. Det kan fortsatt måles høye konsentrasjoner av cesium-137 enkelte år i blant annet sopp, vilt og andre dyr som beiter i utmark i de forurensede områdene.
Opprusting av atomberedskapen
Norge var ikke forberedt på store atomulykker som den i Tsjornobyl. Utstyr til å måle nedfallet var utdatert, vi manglet rutiner for organisering av målinger og kunnskap om hvordan informasjon skulle formidles til befolkningen. Den kartleggingen og overvåkningen som var nødvendig i forbindelse med nedfallet måtte organiseres fra bunnen av, og det tok flere måneder å få oversikt.
Tsjornobyl-ulykken medførte opprusting av den nasjonale atomberedskapen for å gjøre oss bedre rustet mot potensielle ulykker i fremtiden. Det tverrsektorielle Kriseutvalget for atomberedskap (KU) ble etablert ved kongelig resolusjon av 12. mars 1993, som en direkte følge av Tsjornobyl-ulykken, og det er styrket og utviklet gjennom årene etterpå.
Gjennom det landsdekkende målenettverket vi har i dag ville vi blitt varslet tidlig, og vi har nå gode prognoseverktøy som ville gitt oss informasjon om når og hvor nedfallet ville kommet.
– Det kan skje en atomulykke med konsekvenser som tilsvarer eller overgår de vi så etter Tsjornobyl. Men i dag har vi en helt annen og bedre beredskap for å håndtere en slik akutt atomhendelse, sier Per Strand i DSA.
I dag finnes internasjonale varslingsmekanismer som ikke eksisterte i 1986, blant annet gjennom det Internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Vi har også viktige bilaterale varslingsavtaler med blant annet Russland og Ukraina.
Erfaringen fra Tsjornobyl-ulykken i Norge brukes i utdanning, øvelser og overvåkning av mat og miljø, og beredskapen er betydelig bedre enn i 1986. Norges erfaringer har også vist seg å være nyttige for japanske myndigheter i håndteringen av Fukushima-ulykken.